Klar for min 25. sesong

Formel 1-sesongen 2021 starter til helgen, og jeg er klar for min 25. sesong som F1-kommentator på norsk TV.

Aller først; godt nytt år! Det er ikke så ofte jeg oppdaterer denne nettsiden, og dette er også det første innlegget jeg skriver her på norsk. På denne nettsiden har jeg hatt fokus på min egen racingkarriere, og har derfor skrevet på engelsk ettersom jeg kjører billøp i Tyskland, og har noen internasjonale følgere.

Akkurat nå er det imidlertid ikke noe racerbilkjøring for meg, da vi i Møller Bil Motorsport forståelig nok valgte å stå over fjorårssesongen grunnet pandemien. Vi vet heller ikke når vi kommer i gang igjen, men håper at det kanskje skal være mulig å kjøre i høst. Vår TCR-Audi står i hvert fall klar hos vår tekniske samarbeidspartner, Manthey Racing, i Tyskland, og er klar til å kjøres i langdistansemesterskapet på Nürburgring NLS (tidligere VLN) så fort det blir litt enklere å reise.

Ettersom det ikke er noe nytt å melde på racingfronten, tenkte jeg at jeg heller kunne skrive noen linjer om min karriere som kommentator, da jeg fant ut her om dagen at 2021 blir min 25. sesong som F1-kommentator. Og da kan jeg like gjerne skrive på norsk.

Frankrike GP 1988
Alt startet egentlig på Paul Ricard og Frankrikes Grand Prix i 1988. Jeg hadde ennå ikke fylt ni år, og min far tok meg med for å se løpet da vi var på ferie rett i nærheten. Vi hadde ståplasser på enden av Mistral-langsiden, og jeg så absolutt ingen ting!

Ved siden av oss stod det en liten bobil, hvor noen satt på taket for å se løpet bedre. Min far klarte å fange oppmerksomheten til en av dem på taket av bobilen, som la merke til lille meg. Min far forklarte at vi hadde kommet helt fra Norge for å se løpet, og da svarte mannen på taket; «Broren min jobber i Nordsjøen. Bare send han opp». Så jeg klatret opp stigen, og akkurat i det jeg kom opp på taket så jeg Alain Prost passere Ayrton Senna. Jeg var frelst.

Etter dette fulgte jeg Formel 1 slavisk, det hendte jeg skulket de siste timene på torsdager for å komme meg hjem og lese Autosport, og jeg slukte alt jeg kom over av F1-stoff.

Storbritannia GP 1991
I forbindelse med en ny sommerferie i 1991, denne gangen i England, var vi på Silverstone for å se Storbritannia Grand Prix. Vi stod i Woodcote-svingen, og denne gangen hadde jeg god utsikt til løpet. Men da det gjenstod noen runder foreslo min far at vi skulle gå, for å slippe køen ut av banen. Som sagt så gjort, men da det gjenstod en runde gikk Ayrton Senna tom for bensin, som gjorde at han måtte haike med Nigel Mansell inn til depotet rett etter målgang. Et av de mest ikoniske øyeblikkene fra F1-historien kunne altså ha skjedd rett foran øynene mine, men da satt vi allerede i bilen på vei bort fra banen…

(Dette så altså ikke jeg…)

På 90-tallet var det Eurosport som sendte Formel 1 i Norge, og jeg så absolutt alt som ble sendt. Jeg stod opp klokken fire om natta for å se trening fra Japan, og koste meg med kommentarene fra Allard Kalff og John Watson, og senere Ben Edwards. På denne tiden kjørte jeg også gokart, og etter hvert juniorracing i Sverige og Norge. Jeg hadde vel et lite øyeblikk en drøm om å bli Formel 1-fører også, og kom til finalen på racingskolen Winfield på Paul Ricard med Formel Renault i 1996, men jeg forstod fort at jeg ikke kom til å ende opp i Formel 1.

Debut på Canal+
Jeg drømte imidlertid om å jobbe som motorsportjournalist, og jeg ble ganske paff da jeg på en bensinstasjon utenfor Elverum, midt under Rally Snøfreser’n, så «Race Magasinet» på hylla. Her var det noen som hadde tatt min idé!

Jeg tok kontakt med Jan Holshagen, som hadde startet magasinet, med spørsmål om jeg kunne skrive om Formel 1, og det fikk jeg lov til. Jeg hadde skrevet for Race Magasinet et års tid, da jeg våren 1997 fikk med meg nyheten om at SuperSport (senere Canal+) skulle sende Formel 1 i Norge.

«Kan ikke du kommentere Formel 1 på SuperSport, da», sa min far. «Er du helt gal? Jeg er 17 år, og har ikke lappen en gang», svarte jeg. «Skader ikke å spørre», kontret faren min.

Jeg måtte legge en plan. Hvordan skulle jeg, på bare 17 år, komme i posisjon til å få kommentere Formel 1 på TV? Kanskje jeg kan bruke frilansjobben i Race Magasinet, tenkte jeg for meg selv, og tok kontakt med tidligere landlagssjef i langrenn, Inge Bråthen, som hadde blitt hentet inn som sportssjef i Canal+.

Bråthen svarte hyggelig på min telefon, og jeg stilte spørsmål om de kommende TV-sendingene på vegne av Race Magasinet. Et av spørsmålene var godt planlagt: «Hvem er det som skal kommentere?».

«Per «Doc» Borgersen er hovedkommentator, og Thomas Schie og Tommy Rustad skal være eksperter. Men de kjører mye selv, så det er ikke sikkert de har tid til å kommentere alle løpene. Kanskje vi trenger noen andre også», svarte Bråthen.

«Det er jo ikke derfor jeg ringer», løy jeg. «Men da kan jeg anbefale meg selv. Jeg er bare 17 år, men det er ingen i Norge som vet mer om Formel 1 enn meg», løy jeg igjen.

Inge Bråthen avfeide meg absolutt ikke, og sa han skulle tenke på det. Og noen uker etterpå fikk jeg en telefon: «Kan du reise til Stockholm til helgen, for å kommentere Monaco Grand Prix?»

Jeg måtte åpenbart ha svart ja i all nervøsiteten, for noen dager etterpå satt jeg på toget fra Hamar til Oslo for å overnatte hos min eldre søster på Torshov. Jeg sov ikke et sekund den natta, for tidlig lørdag morgen ble jeg hentet i en taxi med hovedkommentator Per «Doc» Borgersen i baksetet: «Hei, jeg heter Per. Er du klar for å kommentere litt Formel 1?», og dermed bar det til Fornebu (ja, det er så lenge siden), og med fly videre til Stockholm, hvor Canal+ hadde sine lokaler.

Der møtte jeg en annen nykommer, nemlig Janne Blomqvist, som kommenterte for Sverige sammen med Fredrik Ekblom. Janne er i dag fortsatt min svenske kommentatorkollega.

Jeg kan ikke huske noen ting fra dette løpet, for jeg var så nervøs, men det må tydeligvis ha gått ganske bra, for jeg endte opp med å kommentere sju løp for Canal+ dette året. Samtidig skal jeg være så ærlig å si at jeg er glad for at sosiale medier ikke eksisterte på denne tiden, for det er det ikke sikkert huden til en 17-åring hadde vært hard nok til å takle.

Over til NRK
Det ble bare et år med Formel 1 på Canal+ før de mistet rettighetene. NRK sendte imidlertid Formel 1, så jeg tok kontakt med Harald Huysman, som jeg hadde blitt kjent med noen år tidligere. Harald var ekspertkommentator på NRK, men kunne ikke kommentere alle løpene. Så Harald ga min CV til Jon Herwig Carlsen, slik at de skulle huske på meg om de plutselig trengte en reserve. Og det tok ikke lang tid før Harald måtte stå over et løp (på grunn av en fødsel, om jeg ikke husker helt feil), og jeg fikk en telefon av Jon Herwig Carlsen om jeg kunne bli med han til det som den gang het A1 Ring for å kommentere Østerrike GP i 1998.

Jeg hadde rukket å bli 18, men så fortsatt ut som jeg var 12, og da jeg kom alene inn i resepsjonen på hotellet i Graz fikk jeg beskjed om å gå opp på rom 218. Jeg gjorde som jeg ble fortalt, og der inne møtte jeg til min store overraskelse Jon. Jon var like overrasket som meg over hva jeg gjorde på hans rom, så jeg ble sendt ned i resepsjonen igjen. Og der måtte de bare beklage. De trodde nemlig jeg var sønnen til Jon…

Det ble noen løp for NRK i 1998 også, og akkurat som i Canal+ fungerte jeg som ekspertkommentator. Jeg var jo en Formel 1-nerd som tenkte på F1 24/7, og jeg hadde jo kjørt noen billøp i ungdomsårene.

I 1999 skulle det vise seg at Formel 1-løpet på Imola kolliderte med VM i ishockey, som Jon Herwig Carlsen skulle kommentere, og da fikk jeg spørsmål om jeg kunne være hovedkommentator, og ha med Harald Huysman som ekspert. Så de neste par årene byttet jeg på å være hovedkommentator og ekspertkommentator på NRK. Da jeg kommenterte sammen med Jon ble det etter hvert litt på samme måte som med «Rike og Carlsen», nemlig at vi var to «hovedkommentatorer», og ingen dedikert ekspert som er vanlig i sportskommentering.

Verden rundt med TV2
I 2001 kjøpte TV2 Formel 1-rettighetene i Norge, og jeg fikk tilbud om å bli hovedkommentator. Jeg hadde nå utdannet meg som journalist, og fikk også tilbud om å bli fast ansatt sportsreporter i NRK. Jeg valgte Formel 1 og TV2, selv om det ikke var noen heltidsjobb. Men jeg hadde samtidig begynt som frilansjournalist i Vi Menn, hvor jeg skrev om motorsport og testet biler, og det lot seg fint kombinere med Formel 1-kommenteringen i TV2.

I TV2 hadde jeg med meg Harald Huysman og Thomas Schie som eksperter, og dette var en morsom tid hvor vi kommenterte alle løpene fra Europa on-site. Vi lagde også en del magasinprogrammer om Formel 1, og fikk intervjuer med Michael Schumacher og flere av de andre sjåførene. I tillegg til Formel 1, kommenterte jeg også annen motorsport som Rally-VM, Offshore-VM og Speedway Grand Prix. Og jeg begynte så smått å kjøre racerbil igjen, etter noen ufrivillige år på sidelinjen. Først med Roadsport i Norge, så Skip Barber i USA, Seven Racing i Norge og etter hvert endte jeg opp som semiprofesjonell i det tyske NLS-mesterskapet (tidligere VLN), hvor jeg fortsatt kjører.

NENT i 16 år
Da TV3 (Viasat/NENT) kjøpte rettighetene i 2006 fikk jeg tilbud om å kommentere der, og vi har nå hatt rettighetene i 16 år allerede, og vi har rettighetene til 2024 – i hvert fall. I Viasat har vi ikke hatt budsjetter til å reise på så mange løp hver sesong, og samme år som Viasat tok over rettighetene ble jeg også pappa for første gang, og da var det greit å være litt mer hjemme. Så de siste 16 årene har jeg kommentert flest løp fra Oslo, men vi er på noen løp hvert år (med unntak av fjoråret på grunn av pandemien), og jeg har opp gjennom årene kommentert løp fra Monaco, Spania (både Barcelona og Valencia), Frankrike (Magny Cours), Italia (både Monza og Imola), Belgia, Tyskland (både Hockenheim og Nürburgring), Storbritannia, Østerrike, Tyrkia, Ungarn, Malaysia, Kina, Canada, Abu Dhabi, Japan, Singapore og USA on-site.

De første årene på Viasat var det Thomas Schie som var fast ekspertkommentator, mens Henning Isdal og Stein Pettersen fungerte som vikarer. Det mest minnerike løpet med Thomas er definitivt Canada Grand Prix 2011. Vi var på plass i Montreal, og det ble et av tidenes mest spennende (og lengste) Formel 1-løp. Løpet varte så lenge, at Thomas fikk det travelt med å rekke flyet hjem søndag kveld. Det endte med at vi løp ut av kommentatorboksen, hoppet over et gjerde (hvor Thomas skværet opp hele buksa), kastet oss i leiebilen, forsøkte å finne en snarvei ut av Notre Dame-øya – og måtte bråbremse på en sleip grusvei da vi så at den første oss rett ut i elva…

Jeg, som hadde med familien, skulle ikke reise hjem før dagen etter. Vi dro fra hotellet i god tid mandag morgen, men på vei til flyplassen ble vi stående bom stille. En trailer hadde veltet, og der stod vi i tre timer. Det endte med at vi ikke rakk flyet, måtte bo en natt på et flyplasshotell og kjøpe nye flybilletter dagen etter. Totalkostnaden var på 30 000, og da jeg kom hjem sa forsikringsselskapet at jeg ikke fikk igjen en eneste krone. Min leiebil hadde nemlig ikke vært direkte involvert i ulykken…

Etter hvert ønsket Thomas å trappe ned, og nå er det Stein og Henning som er faste sidekommentatorer på Formel 1. Sammen har vi nå også startet Viaplay Motor Pod, som har blitt en stor suksess.

Løpene har gått på litt forskjellige kanaler som TV3, Sport’n, Viasat Sport, Viasat Motor og Viasat 4. Nå sender vi fast på V Sport og Viaplay. Vi har også forsøkt litt forskjellige studioløsninger opp gjennom årene, og i noen år var vi også «haleheng» på svenske sendingene. F1-interessen i Sverige er vesentlig høyere enn i Norge, og derfor har svenskene folk på plass på hvert løp. Vi kom derfor inn etter at svenskene var ferdig med sin åpning, men det fungerte ikke så bra for oss. Derfor opprettet vi vårt eget Formel 1 studio i Norge, og tilbakemeldingene vi får fra seerne har aldri vært bedre enn nå.

Formel 1-kommentering er dessverre ikke noe det går an å leve av i Norge, og alle vi som kommenterer har andre jobber ved siden av. Jeg jobber nå 50% som sportssjef i Norges Bilsportforbund, og jobber også som PR-konsulent for noen selskaper.

Vi bruker likevel svært mye tid på Formel 1 med både forberedelser, podkast og kommentering, for at vi hele tiden skal være så oppdatert som mulig. Noen satsing som det for eksempel britiske Sky har, vil vi nok dessverre aldri få til i Norge, men vi har aldri opplevd en så høy Formel 1-interesse som nå. Og det vil trolig føre til at vi kan satse enda mer på Formel 1 i årene som kommer.

Da jeg feiret 20 år som kommentator lagde jeg forøvrig denne filmen med noen minner:

Lysende fremtid
Jeg tror F1-interessen bare vil stige fremover. Formel 1 har levert noen fantastiske sesonger de siste årene, og det tror jeg kommer til å bli enda bedre når de nye Formel 1-bilene kommer neste år. Netflix-serien Drive to Survive er også ekstremt viktig for Formel 1-interessen, og de nye motorene og det nye drivstoffet som kommer i 2025 eller 2026 vil gjøre Formel 1 viktigere for både bilindustrien, og det «grønne skiftet» enn noen gang tidligere. Skulle vi i tillegg være så heldige at Dennis Hauger blir tidenes første nordmann i Formel 1, så vil interessen eksplodere.

Selv har jeg vondt for å forstå at jeg faktisk skal i gang med min 25. sesong som kommentator. Det føles nesten som i går at jeg kommenterte mitt første løp for Canal+. På alle disse årene har jeg kommentert rundt 400 Formel 1-løp, og med treninger og kvalifiseringer har jeg kommentert rundt 1500 sendinger på Canal+, NRK, TV2 og diverse NENT-kanaler. Jeg har vært på over 60 Formel 1-løp on-site, og har i tillegg reist jorda rundt på andre billøp, være seg som racerfører eller journalist.

Når jeg nå ser tilbake, er jeg først og fremst takknemlig. Takknemlig for alle som har hjulpet meg på veien, introdusert meg for F1, hatt tro på en 17-åring, levert CV’en min til NRK, alle sidekommentatorer, teknikere, ledere, markedsfolk, familien som har latt meg å jobbe i alle disse helgene – og ikke minst seere. Formel 1-seere er kunnskapsrike og kravstore. Vi får høre det hvis vi sier noe feil, og det gjør oss skjerpet. Det er jeg også takknemlig for.

Uten at jeg har noe bevis for det, så tror jeg at jeg var tidenes yngste Formel 1-kommentator da jeg begynte som 17-åring. Jeg tror heller ikke det er så altfor mange Formel 1-kommentatorer i dag som er klare for sin 25. sesong i boksen.

Så blir spørsmålet om jeg kommer til å kommentere i 25 år til? Det er vanskelig å svare på i dag, og mye avhenger også av rettigheter. Vi har rettigheter til og med 2024 i første omgang. Jeg må også innrømme at det hadde vært utrolig morsomt å kommentere tidenes første Formel 1-løp med en nordmann til start, og jeg håper jeg får oppleve det en gang.

Også har jeg en personlig drøm, og det er at jeg et år kan kommentere alle Formel 1-løpene on-site. Ta meg permisjon fra andre jobber jeg har, ta med familien så mye det lar seg gjøre, men virkelig få reise med Formel 1-sirkuset på 23 løp verden over. Det hadde vært en milepæl, selv en naiv 17-åring fra Hamar som trodde alt var mulig, kunne vært stolt av.  

Atle Gulbrandsen
@atlegulbrandsen