GT3-debut

Om alt går etter planen, skal jeg kjøre en Lamborghini Gallardo GT3 i en av NM-rundene i racing på Rudskogen i august.

For meg blir dette en drøm som går i oppfyllelse, og noe jeg kan huke av på min “bucket list”; nemlig å kjøre et løp med en ekte FIA GT3-bil.

Hvorfor dette er så viktig for meg, skal jeg forsøke å forklare her.

“Alle” som begynner med gokart drømmer om å komme til Formel 1, og det gjorde sikkert jeg et kvarter også, men det var nok ikke noe lenger før jeg forstod at det for meg var helt urealistisk å komme til Formel 1. For det første må man ha et talent helt utenom det vanlige, og for det andre koster det fort 100 millioner kroner fra man begynner med gokart til man banker på døra til Formel 1 – og jeg skjønte tidlig at jeg verken hadde tilgang til private midler, investorer eller sponsorer som kunne betale dette.

(Teksten fortsetter under bildet)

Da jeg begynte med bilsport på 90-tallet var såkalt “touring car racing” det store når vi ikke snakket om Formel 1. Mesterskap som BTCC i Storbritannia, DTM i Tyskland – og etter hvert STCC i Sverige – hadde flust av fabrikkteam og profesjonelle førere. Så i min generasjon racerførere var det mange som hadde en profesjonell karriere i “standardbilracing” som mål. Noen klarte det også, som Mattias Ekström som jeg kjørte mot i Renault 5 Junior, Thed Björk som jeg kjørte mot i gokart og Robert Dahlgren, som kjørte Formel Ford de samme helgene som jeg kjørte Renault 5. Også andre svensker som er jevngamle med meg, som Björn Wirdheim, Richard Göransson, Robin Rudholm og Alx Danielsson fikk fine karrierer. Og hva har de til felles? De var alle fra Sverige…

Vi nordmenn som kjørte gokart og juniorracing på 90-tallet var nok ikke noe dårligere enn våre svenske konkurrenter, men mangel på kultur, tradisjoner og interesse for racing gjorde at det var vanskeligere for oss å bli profesjonelle. Og faktum er at det ikke var noen fra min generasjon norske bilsportutøvere som begynte med gokart på begynnelsen av 90-tallet som endte opp som profesjonelle, og jeg er nok den eneste som har kjørt mer eller mindre sammenhengende i snart tretti år – og det er takket være at jeg fikk en semiproffkontrakt med Olrud Mobil 1 Racing (senere Møller Bil Motorsport) i 2005, og således slapp å skaffe tilveie alle pengene som denne idretten koster.

Året etter at jeg begynte å kjøre for Olrud Mobil 1 Racing i det tyske VLN-mesterskapet på Nürburgring (nå NLS) så “GT3” dagens lys. GT3 er et teknisk reglement, som skulle vise seg å revolusjonere GT-racing over hele verden. Før 2006 var det kun noen ytterst få fabrikkteam som drev med GT-racing, mens den store majoriteten av førere var såkalte “gentlemens-førere” – altså litt eldre rikinger som kjørte for å ha det gøy. Og det var nok hovedårsaken til at det var “touring cars” og ikke “GT-racing” som vi som var unge på 90-tallet drømte om.

(Teksten fortsetter under bildet)

Alt dette endret seg imdidlertid etter 2006. For med GT3-reglementet kunne omtrent hvilken som helst bilfabrikk ganske enkelt bygge en heftig racerbil som kunne delta i løp over hele verden. Utgangspunktet for GT3 var Porsche sin Cup-bil, også fantes det i tillegg noen andre “merkescuper” med Maserati osv. som med små modifiseringer kunne “balanseres” for å bli like Cup-bilene til Porsche. Ganske snart kom det egne biler som var bygget kun etter GT3-reglementet, og snart tok det helt av. Snart hadde mer enn 20 bilfabrikker sine egne GT3-biler, som alle ble balansert mot hverandre, slik at fabrikkenes superbiler kunne være jevne ute på banen – selv om de var svært forskjellig på gata.

Bilfabrikkene, fans og sponsorer fant fort ut at det var mye heftigere å se superbiler som Porsche 911, Lamborghini Gallardo, Ferrari 430, Audi R8, Dodge Viper og Nissan GT-R konkurrere mot hverandre enn “familiebiler” i “touring car racing”. Dermed eksploderte interessen for GT-racing, som hadde ligget i dvale i mange år. Det dukket opp egne GT3-mesterskap over hele verden, og en rekke fabrikkteam og andre profesjonelle team poppet opp – noe som igjen gjorde at det var flere lønnede seter – eller “gratisseter” – der ute enn noen gang tidligere for unge førere.

I VLN-mesterskapet kom det en egen GT3-klasse i 2009, og det ble raskt toppklassen i mesterskapet som kjempet om totalseirer både der, og i 24-timersløpet på Nürbugring. I 2009 fylte jeg tretti år, og var nok allerede fem år for gammel til å bli vurdert som “ung og lovende”, selv om jeg til stadighet kjempet helt i toppen i vår klasse på Nürburgring. Og selv om jeg nok innerst inne visste at sjansen var liten, hadde jeg nok en liten drøm om å få sjansen i et GT3-løp en dag, jeg også. Spesielt da jeg så at flere av mine konkurrenter – også en del jeg kjørte fortere enn – fikk sjansen i GT3. Men dette var stort sett tyskere, og veien inn til Audi, BMW, Porsche eller Mercedes, var nok kortere for dem enn for meg.

Selv fikk jeg også et og annet tilbud om å kjøre løp med GT3-biler, men det var med en prislapp som var altfor høy. Selv om jeg nok fikk litt rabatt, så ville det fort ha kostet 150 000 kroner for et par dager med løp og test – og da har jeg ikke regnet inn en eventuell krasj.

Etter at jeg ble Norgesmester i 2007 bestemte jeg meg for å ikke bruke egne penger for å kjøre billøp, eller bruke masse tid på skaffe sponsorer. Jeg kjører hvis det er gratis, og har vært veldig fornøyd med å kjøre for Møller Bil Motorsport i ulike klasser, og de siste årene i TCR. Men jeg har likevel lovet meg selv at jeg en vakker dag skulle kjøre et løp med en GT3-bil, rett og slett fordi jeg føler jeg fortjener det og for å huke det av på min “bucket list”.

Etter hvert har det dukket opp noen GT3-biler i Norge også. I Racing NM går disse riktignok i klassen som heter GT1, men det er eldre FIA GT3-biler (og må ikke forveksles med bilene i den norske GT3-klassen). I vinter kom jeg så i kontakt med Tore Bjørnstad som eier og kjører en av de få GT3-bilene som finnes i Norge, nemlig en Lamborghini Gallardo GT3 FL2, 2013-spec, som er bygget av Reiter Engineering og har vært brukt i internasjonal GT3-racing tidligere. Jeg fortalte om min drøm til Tore, og han var raus nok til å tilby meg å kjøre et løp på Rudskogen i august med hans bil.

Planen er altså at jeg skal kjøre en av NM-rundene på Rudskogen i august, om det ikke har skjedd noe uforutsett før den tid. Og sist fredag fikk jeg en liten prøvetur med bilen for første gang.

(Teksten fortsetter under bildet)

Det er en stor overgang for meg å gå fra 350 hestekrefter og forhjulstrekk i vår TCR-Audi til 600 hestekrefter og bakhjulstrekk i en GT3-bil, men det var utrolig morsomt. Jeg fikk et par pass på fredagen til å bli bedre kjent med bilen, men jeg tok det relativt rolig da jeg kjørte med en sikkerhetsmargin, samt at dekkene var gamle og stolen ikke stilt inn for meg. Men jeg fikk en følelse av hvordan bilen er, og jeg kommer nok til å kjøre med en ganske god sikkerhetsmargin i løpet i august også. For meg betyr ikke resultatet noen ting i et slikt løp, jeg kjører kun fordi det er gøy og jeg har en plan om å levere bilen fra meg like hel som den var før løpet.

Jeg må bare rette en stor takk til Tore og hans team, som lar meg få muligheten til dette. Jeg håper jeg kan gi dem noen tips som en takk for hjelpen også.

Også er det morsomt å oppfylle noen drømmer. Jeg har aldri vært den som har turt å ha de største drømmene, men jeg har hatt noen drømmer med en viss realisme i, og jeg har oppnådd mange. Nå ser det ut som jeg også får oppnådd drømmen om å kjøre GT3. Det ble kanskje ikke plan A om å få et fabrikksete hos Audi, som jeg i et naivt øyeblikk kanskje hadde et håp om, men realisten i meg visste nok hele tiden at det mest realistiske heller var et løp i Norge med en Lamborghini Gallardo. Og det er ikke verst, bare det. Og som jeg svarte til noen som lurte på om jeg ikke heller ville kjøre et løp med en av de enda raskere bilene som går i norsk racing; “Nei, for det er jo ikke GT3…”

PS:
Når det gjelder Møller Bil Motorsport og 2021, vet vi ennå ikke hva som skjer. I fjor ble det forståelig nok ingen løp grunnet pandemien, og alt avhenger av smittesituasjonen, vaksinering og karentenregler for om det blir noen løp i høst eller ei. Bilen står klar hos Manthey i Tyskland, og vi reiser så fort det lar seg praktisk gjennomføre, og krysser fingrene for at det kan bli kjøring for oss i høst.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s